Du er her

Sverre Økshoff - Fra verkstedet på verket

Publisert: 03.06.2020

Intervjuet med musikeren og kunstneren Sverre Økshoff, som har designet den nye logoen Stiftelsen Rettferd avduker denne måneden, ble utsatt en stund. Sverres far døde rett før
planlagt dato.

Først må jeg jo si kondolerer.
- Takk. Det er som det er, vi hadde ikke så mye kontakt. Men det dukker opp en masse andre ting i en sånn sorg..

Sverre er kanskje mest kjent som mørk rocker i Seigmen, men er nå også billedkunstner og lærer. Det er nesten lettere å se for seg ham i et klasserom enn på scenen, med en litt
ettertenksom og mild stemme.

Det er på bakgrunn av Sverres egne erfaringer at Stiftelsen Rettferd har spurt ham om å stå bak de to nye logoene.

- Jeg ble tatt kontakt med av Tor Bernhard som er generalsekretæren i Stiftelsen Rettferd. Han ringte og spurte rett ut. Det var vel at han hadde lest intervjuet med meg i Tønsbergs Blad om oppveksten min blant annet.
- Jeg leste litt om foreninga for å se om dette var noen jeg kunne stå for å støtte. Og for å kunne lage et bilde som passet. Så tikket det inn en ide om to mennesker. Som vandrer mot noe, eller er på vei mot noe. Det var et poeng at de ikke hadde bein. At svevde litt i lufta uten å komme noen vei.
- Det er en følelse jeg har kjent på tidligere. Nå har jo hatt en barndom som bar preget av oppbrudd og mange mannspersoner ut og inn, mye uro, nye steder, skolebytter. Fattern var jo ikke med der, uheldigvis. Eller heldigvis, kanskje. 
Han hadde andre ting å gjøre.

Sverre pauser litt før han kommer til nye poenger, som han gjør jevnlig gjennom samtalen vår.
Selv om han påpeker at han er en som “lett lar skravla gå”
- Som du sikkert hører så har jeg det veldig godt nå, og kom meg gjennom det. Jeg har utrolig gode mennesker rundt meg, kona mi, Trude, som ser meg for den jeg er. Elsker hu. og unga da, de er gull alle sammen, understreker kunstneren.

Bror og brødre
Motivet av “hjelperne” i logoen kommer ikke ut av lufta men er dypt knyttet til Sverres egne opplevelser
Jeg har en bror som var heroinist hele livet, og som døde, og jeg hadde samme vilkår som han.
Da dukker det opp et spørsmål. Hvorfor overlevde jeg og ikke han?
For å gå tilbake til det motivet: - Seigmen-gutta er mine brødre. Vi har vært en flokk, og alltid gjort ting sammen. Kan hende det var redninga mi, at jeg fikk en slags familie i Noralf, Alex, Kim
og Marius, de andre bandmedlemmene.
- Jeg vet egentlig ikke hva som hadde skjedd hadde det ikke vært for dem. Så veit jeg også at dette handler om egen styrke også, ikke bare hjelperne rundt. Det handler om en selvoppholdelsesdrift.
Sverre ler litt
- Jeg var ganske gæren i ungdomsåra, så kunne vi være gærne sammen, og få betalt for det.
Da jeg slutta i Seigmen i 1999 så kjente jeg meg litt som dem som går mot den eika.

Jobbe med mennesker
Kunstneren fant ro etterhvert
- Jeg er barneskolelærer, har vært det i snart 20 år. Du kommer jo til et punkt der du tenker “hva skal du jobbe med, hva skal jeg gjøre?”. Kom tidlig på at jeg ville jobbe med mennesker. Det er
jo utrolig hvor mye omsorg et barn, og foreldre, trenger. Jeg sier også foreldre, fordi de er også usikre, lurer på ting, har bekymringer. Ikke bare for seg selv, men for barn. Når man jobber som
pedagog så har du også et ansvar for å se foreldrene.
 
Distrahert og fri i verkstedet
Kan du fortelle meg mer om logoen til "Hjelp med NAV": jenta med lykta?

- Hun er en oppfølger av den andre, men hun har bein da. Jeg har forsøkt å gjengi en tanke, et bilde for en tøff stå-på-dame som ikke er redd men søker opplysning i mørket. Søker rettferdighet for seg selv og andre. Hun er inspirert litt av nittitallets freak-image med boots og skjørt, men hun skal liksom stråle litt feminin styrke.

Økshoff beskriver en langtekkelig prosess med bildene sine:

- Jeg har stort sett dårlig arbeidsmoral, innrømmer han. Mye kaffe, soving og spising. 
- Hvis jeg har mye å gjøre så tvinger jeg meg til å stå opp tidlig, gjør en skisse… Men så har jeg ikke lyst til å ødelegge tegningen, så lager jeg en til som er helt lik. Så lager jeg en sjablong, og meddet er det det samme, at jeg ikke vil ødelegge den, så lager jeg en til. Sånn holder jeg på. Jeg bør også tegne ting tre-fire ganger før jeg blir fornøyd. Men i denne prosessen som jo tar noen uker kommer nye ideer og impulser frem. De siste årene har jeg blitt så organisert at jeg har begynt å skrive ideene opp på forskjellige lapper som flyter rundt på arbeidspulten min sammen med bilder, bøker, farger og pensler- et slags rotekartotek. 

- Litt som kråka i mamma mø sier når han rydder: Jeg legger alt øverst, fordi da vet jeg hvor alt ligger. 

 

Tekst: Oda Ryh

Foto: Geir Dokken

 

 

Bokmerk og del